Svettetokter

Det var en gang at ISFiT bestemte seg for å gjøre noe hyggelig for å samle inn reisepenger til deltakerne sine. Etter å ha arrangert en vellykket veldedighetskonsert, vendte de blikket mot nye slagmarker, og tenkte det kunne vært fint å arrangere en treningstime hvor overskuddet igjen gikk til Støtt en Deltaker. Alle syntes det var en kjempefin idé. Jeg også. Helt til jeg fikk beskjed om at jeg måtte delta på den selv.

Et tyvetalls av ISFiTs sprekeste møtte opp onsdag kveld, klare for en treningstime laget spesielt for anledningen av instruktørene Jakob og Silje, som muligens er to av de mest energiske menneskene som finnes sør for Polarsirkelen. Det hele begynte greit, hvis man ser bort i fra at mange slet med å skille mellom høyre og venstre.

For de som aldri har satt en fot innenfor et treningssenter, kan jeg nå informere om at den forvokste boomerangen kalles corebar, og skal visstnok hjelpe med… noe. En time med corebar krever styrke i armene, koordinasjon og viljestyrke, som tilfeldigvis også er tre egenskaper jeg ikke innehar. Men alle andre var veldig flinke.

Og nei, det er ikke mulig å ta bilder av folk som trener corebar uten at de ender opp med å se litt tøysete ut. Sånn går det når du slipper en person med kamera inn på et treningssenter.

En halvtime ut i programmet var jeg overbevist om to ting: instruktørene hadde hemmelige superkrefter og ISFiT må være den sprekeste frivillige studentorganisasjonen i verden. På et tidspunkt observerte jeg flere mennesker som gjorde knebøy med bare ett bein, noe jeg hittil har trodd bare var et filmtriks. Jeg har ikke følt meg så fysisk underlegen siden jeg satt i fem timer og så på turn under OL i London i sommer.

Men altså, det finnes verre måter å tilbringe en onsdag kveld på, og hvor ofte får du sjansen til å bli litt sprekere mens du gjør noe for en god sak? Ikke ofte nok. 

Filmvitenskap

FADE IN:

EXT. GLØSHAUGEN, LØRDAG FORMIDDAG.

En fin, men iskald høstdag i Trondheim. En hutrende gjeng med STUDENTER i vinterklær står og fikler med sofistikert kamerautstyr. 

De er med i FILMGJENGEN til ISFiT, og i dag er endelig dagen de har ventet på her: de skal spille inn en flunkende ny PROMOFILM. For at det skal skje må de imidlertid ha STATISTER, og mens vi venter på at de skal dukke opp blir BLOGGEREN og noen til sendt inn på kontoret for å lage PLAKATER.

Hvis noen skulle være i tvil om at gutta i filmgjengen har forberedt seg godt, presenteres følgende bevis:

Plakatene ble forresten skikkelig fine hvis noen lurte.

Etter en times tid ankommer en liten hær av frivillige fra WORKSHOPGJENGEN, som i dag skal spille rollene som SINT PROTESTMOBB og INNPÅSLITNE JOURNALISTER. De får instrukser fra CREWET, og kamera går.

SINT PROTESTMOBB

(roper)

We want peace! No more war!

Plutselig kommer to MILITÆRHUNKS gående. De stiller seg opp på trappa til HOVEDBYGGET og ser veldig… militære ut.

Rundt hjørnet kommer det også en stor LIMOUSIN kjørende. Vi leker ikke filminnspilling. Ut av limousinen kommer en MANN som raskt blir flankert av morske SIKKERHETSVAKTER.

SINDRE (regissør)

Kutt!

Hele opplegget er så profesjonelt at de som er til stede nesten glemmer at de ikke er på et ordentlig filmsett. Det varer helt til statistene begynner å fryse og husker at det ikke finnes et varmt rom med en myk sofa å slenge seg ned i. De tar til takke med det nest beste.

Inne i DISCOLIMOUSINEN er det særdeles god stemning. Statistene koser seg med å kikke ut på de som fremdeles må jobbe ute i kulda.

Uheldigvis tar kosen slutt det øyeblikket en KAMERAMANN stikker hodet inn og annonserer neste scene.

STATISTENE

Snufs.

Etter totalt fire kalde timer sier filmgjengen seg fornøyde. Hvis du lurer på hvordan i all verden sinte demonstranter, journalister, militærhunks, sikkerhetsvakter og et beist av en limousin henger sammen, har du ikke annet valg enn å følge med på isfit.org i nærmeste framtid.

SLUTT

Les til krampa tar deg

Har du hørt den om studenten som gledet seg sånn til å reise til Russland for å bli med på ISFiT?

Det har deltakergjengen, som forrige helg ofret blod, svette og tårer (eventuelt noen timer for de mindre dramatiske) for å begynne på den nokså monumentale oppgaven det er å lese gjennom alle søknadene som har kommet inn til ISFiT 2013. Nøyaktig hvor mange det er snakk om kan vi ikke avsløre — men det dreier seg om et tall midt i mellom antallet regndager i Trondheim og gjennomsnittlig tilskuertall på Lerkendal. Sånn cirka. (Okei, det er flere tusen. Men nå kan vi virkelig ikke si mer.)

Vi spurte den flotte gjengen om hvordan de trodde helga kom til å bli, men et bilde sier som kjent mer enn tusen ord, så vi ba dem svare på det ved hjelp av kroppsspråk.

«Hvordan står det til med entusiasmen før dere setter i gang med lesinga?»

«Og hvordan tror dere at stemninga kommer til å være søndag kveld?»

I kjent ISFiT-ånd måtte de deretter leke litt før alvoret satte i gang.

Vel installert under det forfriskende fluoriserende lyset på datasalen satte de seg ned foran hver sin PC. Humøret var på topp.

Den som ser for seg at lesinga foregikk i fred og ro, må nok tro om igjen. Mange klarte ikke sitte stille lenge ved sin egen skjerm før de måtte ut og vandre. Gode søknader og historier måtte deles med andre, og gjenger på både tre og fire personer samlet seg bak en skjerm for å diskutere en enkelt søknad fram og tilbake. Det er nemlig ikke bare-bare å skulle avgjøre en søkers skjebne på egen hånd, og da er det fint å kunne spørre andre om råd. Hurra for samarbeid! Men det var ikke bare de mange gode søknadene som tiltrakk seg oppmerksomhet: av og til dukket det opp noe som var såpass morsomt, sært, eller rett og slett absurd at det måtte deles med andre. I serien «Gullkorn fra søkermunn» fant vi både Whitney Houston-sitater, en hel paragraf om frosker (?) og en som sammenliknet den nasjonale økonomien med diaré.

Og mat. Veldig, veldig mye matprat. Så mye at vi ble sultne.

Etter godt og vel en time med jobbing hadde fremdeles bare en brøkdel av en promille av søknadene blitt lest, og det så ikke bra ut for de som hadde tenkt seg hjemover før dag ble til natt. Heldigvis for deltakergjengen var enkelte søknader lettere å forkaste enn andre, hvis ikke hadde de vel fortsatt sittet og lest for harde livet. Noen gikk rett i nei-bunken rett og slett fordi engelsknivået ikke strakk til. Mens noen hadde lagt sjela si i lange, velartikulerte essays, gikk andre rett på sak – som søkeren som enkelt og greit skrev at han bare ville ha en gratis tur til Trondheim. Vi setter pris på ærligheten, men nei...

Da vi forlot dem fredag kveld gjenstod fremdeles mye arbeid før invitasjonene er klare til å sendes ut første november. Vi hører rykter om at den siste søknaden ikke ble lest søndag kveld -- men på tirsdag, og visstnok var humøret mye bedre enn på spådomsbildet. Kudos!