Svettetokter

Det var en gang at ISFiT bestemte seg for å gjøre noe hyggelig for å samle inn reisepenger til deltakerne sine. Etter å ha arrangert en vellykket veldedighetskonsert, vendte de blikket mot nye slagmarker, og tenkte det kunne vært fint å arrangere en treningstime hvor overskuddet igjen gikk til Støtt en Deltaker. Alle syntes det var en kjempefin idé. Jeg også. Helt til jeg fikk beskjed om at jeg måtte delta på den selv.

Et tyvetalls av ISFiTs sprekeste møtte opp onsdag kveld, klare for en treningstime laget spesielt for anledningen av instruktørene Jakob og Silje, som muligens er to av de mest energiske menneskene som finnes sør for Polarsirkelen. Det hele begynte greit, hvis man ser bort i fra at mange slet med å skille mellom høyre og venstre.

For de som aldri har satt en fot innenfor et treningssenter, kan jeg nå informere om at den forvokste boomerangen kalles corebar, og skal visstnok hjelpe med… noe. En time med corebar krever styrke i armene, koordinasjon og viljestyrke, som tilfeldigvis også er tre egenskaper jeg ikke innehar. Men alle andre var veldig flinke.

Og nei, det er ikke mulig å ta bilder av folk som trener corebar uten at de ender opp med å se litt tøysete ut. Sånn går det når du slipper en person med kamera inn på et treningssenter.

En halvtime ut i programmet var jeg overbevist om to ting: instruktørene hadde hemmelige superkrefter og ISFiT må være den sprekeste frivillige studentorganisasjonen i verden. På et tidspunkt observerte jeg flere mennesker som gjorde knebøy med bare ett bein, noe jeg hittil har trodd bare var et filmtriks. Jeg har ikke følt meg så fysisk underlegen siden jeg satt i fem timer og så på turn under OL i London i sommer.

Men altså, det finnes verre måter å tilbringe en onsdag kveld på, og hvor ofte får du sjansen til å bli litt sprekere mens du gjør noe for en god sak? Ikke ofte nok.