Les til krampa tar deg

Har du hørt den om studenten som gledet seg sånn til å reise til Russland for å bli med på ISFiT?

Det har deltakergjengen, som forrige helg ofret blod, svette og tårer (eventuelt noen timer for de mindre dramatiske) for å begynne på den nokså monumentale oppgaven det er å lese gjennom alle søknadene som har kommet inn til ISFiT 2013. Nøyaktig hvor mange det er snakk om kan vi ikke avsløre — men det dreier seg om et tall midt i mellom antallet regndager i Trondheim og gjennomsnittlig tilskuertall på Lerkendal. Sånn cirka. (Okei, det er flere tusen. Men nå kan vi virkelig ikke si mer.)

Vi spurte den flotte gjengen om hvordan de trodde helga kom til å bli, men et bilde sier som kjent mer enn tusen ord, så vi ba dem svare på det ved hjelp av kroppsspråk.

«Hvordan står det til med entusiasmen før dere setter i gang med lesinga?»

«Og hvordan tror dere at stemninga kommer til å være søndag kveld?»

I kjent ISFiT-ånd måtte de deretter leke litt før alvoret satte i gang.

Vel installert under det forfriskende fluoriserende lyset på datasalen satte de seg ned foran hver sin PC. Humøret var på topp.

Den som ser for seg at lesinga foregikk i fred og ro, må nok tro om igjen. Mange klarte ikke sitte stille lenge ved sin egen skjerm før de måtte ut og vandre. Gode søknader og historier måtte deles med andre, og gjenger på både tre og fire personer samlet seg bak en skjerm for å diskutere en enkelt søknad fram og tilbake. Det er nemlig ikke bare-bare å skulle avgjøre en søkers skjebne på egen hånd, og da er det fint å kunne spørre andre om råd. Hurra for samarbeid! Men det var ikke bare de mange gode søknadene som tiltrakk seg oppmerksomhet: av og til dukket det opp noe som var såpass morsomt, sært, eller rett og slett absurd at det måtte deles med andre. I serien «Gullkorn fra søkermunn» fant vi både Whitney Houston-sitater, en hel paragraf om frosker (?) og en som sammenliknet den nasjonale økonomien med diaré.

Og mat. Veldig, veldig mye matprat. Så mye at vi ble sultne.

Etter godt og vel en time med jobbing hadde fremdeles bare en brøkdel av en promille av søknadene blitt lest, og det så ikke bra ut for de som hadde tenkt seg hjemover før dag ble til natt. Heldigvis for deltakergjengen var enkelte søknader lettere å forkaste enn andre, hvis ikke hadde de vel fortsatt sittet og lest for harde livet. Noen gikk rett i nei-bunken rett og slett fordi engelsknivået ikke strakk til. Mens noen hadde lagt sjela si i lange, velartikulerte essays, gikk andre rett på sak – som søkeren som enkelt og greit skrev at han bare ville ha en gratis tur til Trondheim. Vi setter pris på ærligheten, men nei...

Da vi forlot dem fredag kveld gjenstod fremdeles mye arbeid før invitasjonene er klare til å sendes ut første november. Vi hører rykter om at den siste søknaden ikke ble lest søndag kveld -- men på tirsdag, og visstnok var humøret mye bedre enn på spådomsbildet. Kudos!